Hedmark Høyres programkomité er i ferd med å avslutte sitt arbeid med fylkestingsprogram for perioden 2011-2015. Programmet skal behandles av fylkesstyret 7. mars og vedtas av årsmøtet 26. mars. Du inviteres herved til å komme med innspill til programmet.
Les mer…

Det pågår for tiden mange debatter i Norge om velferden og virkemidlene. Mange debatter tar opp viktige emner som hvilke tjenester og pasientgrupper som skal prioriteres i helsevesenet, hva man må tone ned og hva man må si nei til for å opprettholde velferdsstatens bærekraft.

Men svært mange unnlater å drøfte effektivisering og fornying av offentlig sektor. Det er synd. Verden er under kontinuerlig utvikling. Nye tekniske innretninger reduserer belastningen for omsorgsarbeidere og effektiviserer arbeidsdagen deres. Nye løsninger og nye måter å tenke og arbeide på utvikles hele tiden. Trolig kan vi gjennom fornying unngå kutt i tjenestetilbudene og/eller skatteøkninger for å opprettholde et godt omsorgstilbud når eldrebølgen slår inn med full kraft.

En virksomhet med ubegrenset ordrereserve og evigvarende oppdragsmengde vil ikke ha behov for å utvikle tjenesten sin eller produktet sitt på samme måte som en virksomhet som mister kunder hvis den ikke levere tilfredsstillende kvalitet og service. Etter krigen utviklet Vest-Tyskland Opel, VW, Ford, Mercedes, Porsche og Audi. De konkurrerer om kundene og utviklet de mest fantastiske og komfortable modeller. I Øst-Tyskland endte de opp med Trabant. Take it or leave it. Det er rett og slett ikke det samme behovet for å tenke effektivisering, utvikling eller kvalitet i en virksomhet som vet at kundene ikke har alternativer.

Offentlig sektor bør konsentrere seg om det viktigste; å gi oss de tjenestene vi ønsker oss når behovene melder seg. Og det vi ønsker oss er så høy grad av kvalitet, service og komfort som mulig. Det får vi ikke så lenge leverandøren vet at brukerne av tjenestene ikke kan gå et annet sted. Vi er ikke tjent med at offentlig sektor tildeler alle oppdragene til seg selv. I omsorgsmonopolet nyter ikke ansatte, brukere og pårørende godt av utvikling, innovasjon, effektivisering og kvalitetsheving.

Skattebetalerne har krav på at stat og kommune forvalter pengene deres på best mulig måte. Ved å la profesjonelle aktører med erfaring fra konkurranse om ”kundene” slippe til vil både omsorgsarbeidere, brukere, pårørende og skattebetalere høste gevinsten av de nye løsninger og nye måter å tenke og arbeide på i helse- og omsorgssektoren.

Det er ikke vanlig at vi går rundt til daglig og ofrer sivilisasjonen vår mange tanker. Men vi burde gjøre det. Les mer…

Skatter og avgifter knekker skaperkraften

Det er dessverre ikke alle som ser at sosialistenes ”utjevning” egentlig er å overføre makt til staten. Og det er langt fra alle som umiddelbart ser at konsentrasjon av makt har konsekvenser for samfunnet.

Den velstandsøkning hele verden har opplevd de siste hundreårene har sin årsak. Alt vi tar for gitt her i Norge, kunnskap og tekniske muligheter som gir oss nær sagt ubegrensede muligheter, var ukjent bare få generasjoner tilbake. Mulighetene til å skape verdier og velstand frigjorde menneskenes innebygde skaperkraft og kreativitet.

Vi snakker om kapitalismen, velstandsutviklingens viktigste forutsetning.
Når sosialistene i sin misunnelse, redsel for at noen skal bli rike og kontrolliver til stadighet strammer inn rammebetingelsene svekkes skaperkraften, innovasjonen og friheten. At det offentlige trekker inn en stadig større del av de inntekter folk og næringsliv skaper for seg selv, svekker både verdiskapingen og den enkeltes mulighet til å gjøre selvstendige valg for sin egen familie.

For hver krone staten tar fra Hvermannsen svekkes hennes mulighet til å ta vare på sin families velferd. Gradvis tvinger sosialistene Ola og Kari inn i et fordelingsregime. De tar fra oss verdiene våre for så å dele ut igjen til de som makteliten (sosialisteliten) synes fortjener det mest. På den måten skaper staten et avhengighetsforhold, flere klienter. Vi skal stå med lua i hånda og håpe på å ikke bli forfordelt.

At staten overtar mer og mer av de omsorgsoppgaver familiene kunne tatt seg av selv, hvis de fikk beholde en større del av sine egne penger, betyr at den må ha stadig flere ansatte og enda mer skatter. Dette offentlige omsorgsmonopolet har sin pris, og de rødgrønne fortsetter å snurre denne spiralen feil vei. Skatteøkninger, avgiftsøkninger og andre hindre for innovasjon og gründervirksomhet må begrenses. De kreative krefter må slippe til, også innen de offentlige monopolene.

Midt oppe i statens vekst og folkets følelse av å måtte tilpasse seg et fordelingsregime svekkes næringslivet, verdiskapingen. Motivasjonen, kreativiteten, skapertrangen og innovasjonen går ned. Folk blir sakte men sikkert initiativløse. Det er en naturlig konsekvens av statens klientifisering. Se bare på hvordan sosialistene utviklet bilindustrien i Øst-Tyskland. Det de fikk ut av sin innovasjon og skaperkraft var Trabant. Vest-Tyskland utviklet samtidig stadig bedre Opeler, Forder, VW’er, Audier, Porscher og mange andre trygge og komfortable alternativer. La de to landenes bilindustrier stå som gode eksempler på sosialisme kontra kapitalisme.

Samfunnet er ikke et nullsum-spill, slik Karl Marx trodde og sosialister både i Norge og resten av verden fortsatt tror. Det er ikke slik at velferdsøkning for noen må betales av noen andre. Verdiskaping og velferdsøkning kommer av økonomisk vekst. Vest-Tyskerne, som skapte et rikt samfunn gjennom sin industri, tok ikke sin velstandsøkning fra noen andre. Ingen ble fattigere fordi vest-tyskerne ble rikere. De skapte sin velferd gjennom økonomisk vekst, slik det gjøres i et hvert annet land med et fungerende kapitalistisk system. Gjennom kapitalismen skapes verdier. Gjennom sosialismen svekkes verdiskapingen, og samfunnet får stadig flere å dele ut stadig mindre penger midler til.

Det finnes ingen sosialistregimer i verden hvor folk har full frihet, menneskerettigheter og ytringsfrihet. De er fanger av fordelingssystemet, og holdes nede gjennom trusler og straffereaksjoner. Jeg sier ikke at Norge har kommet så langt inn i sosialistenes klør. Men en hver skatteøkning, en hver hindring for fri næringsetablering, et hvert politisk grep for å drepe private initiativ trekker oss i den retningen. Jo lengre vi beholder en sosialistregjering, dess tyngre blir oppgavene med å reversere samfunnet. En annen regjering vil selvsagt forsøke å snu skuta for å redusere offentlig sektor, i den hensikt at maktbalansen skal gjenopprettes.

Vi ser allerede nå at sosialistene vil ha skattene og avgiftene opp. Vi ser at staten blir større og sterkere. Maktkonsentrasjonen begynner å bli ubehagelig og skadelig. Det siste året har det blitt 25 000 flere ansatte i offentlig sektor og 65 000 færre i privat sektor. Vi går feil vei. 65 000 færre til å skape økonomisk vekst for en stadig større hop med mennesker med lua i hånda – klienter av sosialiststaten – er et langt steg mot et uønsket samfunn.

Helsekø er ikke til fordel for noen av oss. Helsekø er til fordel for behandlingsinstitusjonene. Hvilken virksomhet ønsker ikke å ha fulle ordrebøker til en hver tid? Sykehusene har i tillegg en stadig voksende ordrereserve. Skulle ønske det var mitt firma!

Allerede for 11 år siden bestemte jeg at jeg ikke gidder å gamble på at regjeringen skikker seg slik at jeg er sikret rask behandling uansett hva som inntreffer. Det var en klok beslutning. Skulle det skje meg noe, surfer jeg allerede uken etter – med den beste samvittighet – forbi 270 000 mennesker med ulik grad av smerte, hemminger og forventet livslengde.

Jeg tuller ikke. Helsekøen består av 270 000 mennesker, mens jeg vil passere alle som én. Og jeg kommer ikke til å bli tilbud en seng på et nedslitt lokalsykehus i en trang dal som ingen har hørt om før, med leger som jobber der fordi de er odelsjenter på et småbruk i nærheten. Jeg vet at jeg slipper å bli operert av leger som ikke har hatt pasienter med min lidelse siden i forfjor, eller året før det igjen.

Jeg blir tilbud kvalitet. Jeg vet at jeg ikke havner på et bøttekott med en ringebjelle i hånda. Jeg har garanti for at jeg slipper å ligge på utstilling bak et frynsete skjermbrett utenfor heisdøra i en sykehuskorridor. Ikke må jeg dele rom med 3-4 andre snorkende, fisende og ynkende syke mennesker heller. Jeg vil få et enerom som mer enn noe annet ligner et hotellrom med eget bad, flatskjerm og kaffemaskin.

Det sykehuset jeg (eventuelt) blir innlagt på har leger med best kompetanse og bredest erfaring innen akkurat den lidelsen jeg skal behandles for. Og jeg vil få pleie av godt betalte sykepleiere med hender vel så varme som noen andres, og som i tillegg har et varmt hjerte for pasientene sine.

Det er en deilig følelse å vite at jeg, til tross for at jeg kan vinke hånlig til 270 000 som jeg vil passere på vei til sykehuset, ikke tar plassen fra en eneste av dem. Jeg sniker ikke. Jeg vil være på vei til et flott rom på et luksussykehus som de andre ikke vil få tilbud om uansett.

Men jeg hoverer ikke. Jeg bidrar tvert i mot til finansieringen av de 270 000 andres behandling også. Det gjør jeg gjennom skatteseddelen. Jeg har ikke trukket fra en eneste krone, selv om jeg vil takke nei til statens tilbud om å stille meg i kø for at jeg en gang i fremtiden skal få tildelt en seng på et eller annet sykehus et eller annet sted for å bli behandlet av en eller annen lege. Jeg er solidarisk og bidrar med glede. Vær så god, alle sammen.

Du tror kanskje jeg er rik. Men det er jeg så langt i fra. Jeg er en vanlig mann med en vanlig lønn. Forskjellen på meg og de andre er ikke-eksisterende. Det er bare den lille greia at jeg har tegnet en god helseforsikring. Er ikke det lurt? Jeg vil få tilbud om å velge blant over 50 kvalitetssikrede private sykehus i Norge og Europa med topp kvalifiserte leger og dokumenterte resultater for akkurat min lidelse. I tillegg har jeg tilgang til en rekke legespesialister og legeklinikker rundt om i landet.

Det er ingen uenighet om at RV 2 er den viktigste hovedferdselsåren på strekningen Oslo- riksgrensen, og det er bare tragisk at utbyggingen skal ta 5-6 år med sittende regjerings forslag til finansiering. Det er fullt mulig å velge andre løsninger som ikke trenger å bli dyrere, men som vil kunne halvere utbyggingstiden. Det fortjener regionen! En alternativ finansieringsløsning er offentlig-privat-samarbeid (OPS). Ved å velge en slik finansieringsløsning vil andre, mindre, men viktige veistrekninger kunne prioriteres tidligere. Eidskog Høyre er selvfølgelig opptatt av RV21 (som fra 2010 vil bli kategorisert som fylkesveg). Trafikkøkningen på RV 21 er vesentlig – både av persontrafikk og tungtransporttrafikk. Mange på norsk og svensk side av grensen i denne delen av regionen har sitt arbeid i Oslo-området og trafikkerer RV21 daglig. Vi vet også at ved bruk av GPS vil RV21 bli anbefalt som korteste strekning mellom for eksempel Oslo og riksgrensen. Vi skal heller ikke glemme trafikken til Thon-senteret i Eda. Den merkes både i antall kjøretøyer og hastighet. Standarden på RV21 – fra Vestmarka til Akershus fylkesgrense – kan ikke beskrives, den må oppleves – og det er helt uavhengig av årstid!

Ved behandlingen av NTP i transport-og kommunikasjonskomiteen i Stortinget har Høyres medlemmer (med Gunnar Gundersen i spissen) bemerket at bl.a. RV21 vil kunne prioriteres tidligere med økonomiske midler med Høyres plan i samferdselspolitikken. Høyres transportplan vil frigjøre betydelige økonomiske ressurser fordi store vei- og jernbaneprosjekter forslås realisert som OPS-løsninger. Selv om håpet om at RV21 skal utbedres kan virke usannsynlig i dag, kan det bli en realitet, men da må du gi din stemme til det partiet som kan bidra til dette!

Sidsel Mobrenna
Eidskog Høyre

smallissueimage GGstortinget02

Fra Gundersens ukebrev kan nevnes krisepakker, markalov, sen Stortingsmelding og mange lokale saker.           >> Les ukebrevet på Hedmark Høyres nettside